Forfatteren av eventyret om moralen. Noe av det bedre jeg har lest de siste måneder på nett. Derfor synes jeg du skal ta deg tid å slå opp linken å lese hele eventyret som er nedskrevet i avisen Nordlys. I dette samfunnet, som er gjennomsyret av korrupsjon og moralsk forfall blant makteliten, kan det være en vekker å bli minnet om det som kalles moral.
"Det var en gang et hus som var så stort og fint at det bare holdt til meget viktige mennesker der. Så viktige var de at de kalte huset sitt for Førstehuset. [...]
Men så skjedde det noe. Noen ga seg, ga opp alt de hadde trodd på så sterkt så lenge. De mistet det vi kaller «moralen», som er en svært viktig ting å ta vare på, fordi det er den som forteller oss at vi alltid må gjøre det som er rett og riktig og som vi tror på innerst inne.
Plutselig var det noe som annet drev dem. Men hva? Og hvorfor? Jo, i Førstehuset satt det svartkledde menn og kvinner med lure smil og lokket med mange penger og et liv der veldig mange syntes at nettopp de var de aller lureste og viktigste i landet her. "
Gode forfattere tåler å stå side om side, uten å ta glansen fra hverandre, så jeg legger inn et dikt skrevet av André Bjerke:
DU
SKAL VÆRE TRO
Du skal være tro.
Men ikke mot noe menneske som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm du ikke selv har drømt...
Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen av andres avgudsbilder?
Var du tro
når din handling overdøvet lyden av dine egne hjerteslag?
Var du tro
når du ikke bedrog den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rørte ved deg gav tone.
Når din egen puls gav rytme til handling.
Når du var ett med det som sitret i deg
- Da var du tro!
Men ikke mot noe menneske som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm du ikke selv har drømt...
Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen av andres avgudsbilder?
Var du tro
når din handling overdøvet lyden av dine egne hjerteslag?
Var du tro
når du ikke bedrog den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rørte ved deg gav tone.
Når din egen puls gav rytme til handling.
Når du var ett med det som sitret i deg
- Da var du tro!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.