Er den beste alltid den beste?

Hilde Hanekamhaug spør i sin blogg 5. august, 2010; Er det virkelig en slik kultur vi har her i Norge? En kultur hvor ens mål ikke er å være best, yte sitt ytterste, hevde seg blant konkurrentene og oppnå maksimalt gode resultat, men å være gjennomsnittlig? Hvordan skal det gå med mennesker som bare vil være middelmådige, spør hun videre...

Nå består vel samfunnet mest av middelmådige mennesker av alle slag, i alle settinger, ikke bare blant lærere. Middelmådige mennesker som samfunnet er avhengig av. De lever sine liv og har det bra, og yter så absolutt sin skjerv til samfunnet. Det er de som holder Norge i gang! Selve maskineriet i Norge. Har man levd noen år og gått litt på skole, så vet man at man ikke får bruk for riktig all skolelærdom i yrkeslivet, men det er likevel en del av almenutdanningen. Ofte holder det å ha kjennskap til ting, for så å kunne hente inn mer inngående informasjon ved behov -om behovet melder seg. I mange utdanninger så ligger et grunnleggende år, hvor en kan velge spesialfelt etterpå, et generelt skoleår. Mye av dette stoffet er faglig noe du har lite bruk for i senere yrkesvalg. Kan det være at mange elever er bevisst dette, etter rådgiving fra foreldre og andre rådgivere, som har virket i fagsektorer hvor de har vært nødt til å innfri resultater? En elev som satser på å undervise i realfag. Hvor viktig er litteraturhistorien i videre fag og formidlingsarbeid innen dennes fagfelt. Hvor viktig er det å kunne skrive engelsk grammatikk til en toppkarakter når man skal undervise i realfag? Kan det være at enkelte elever prioriterer sitt interessefelt og det fag de tenker å jobbe med i fremtiden, og fordyper seg mer i dette? Mange elever jobber ved siden av, de får også inn en bred kompetanse som er viktig å ha med seg i videre yrkesutøvelse med dette. Lærer man mennesker å kjenne, så tror jeg at man også vil kunne bli en bedre lærer. At du har en 6-er fra lærerhøyskolen, gir ikke noen automatikk i at du er en god lærer. Om denne alene er såkalt intelligent, så hjelper det samfunnet lite, om denne ikke kan formidle intelligensen så den blir brukt til noe.
Summen av karakterene ved avgang vil kanskje bli middelmådig, men hva med totalen, av hva den eleven tenker å bruke utdanningen til de separate fagfelt?
Jeg har selv vært i stillinger og ansatt arbeidstakere. Det var ikke nødvendigvis de med toppkarakterer på vitnemålene som var de beste kandidatene i praksis. De som var "middelmådige" på karakterskalaen, hadde ofte en langt bedre sosial kompetanse, som veide opp for den målte IQ på skolepapirene. De kunne se problemløsninger langt bedre og kunne kommunisere godt med omgivelsene.
Noen elever vil kanskje ikke få full uttelling til å bruke sin kapasitet, men der kommer etter mitt syn eliteskolene inn, og da fordrer det selvsagt også bedre skolerte lærere, som kjenner dybden langt bedre. Politikere, de skolerte? Hadde de toppkarakterer, fikset de ikke praktisk arbeid, så de ikke fikk forventet karriere i arbeidslivet, er det derfor politikere velger den sti? Politikere vet generelt lite om livet, og hvordan folk lever i Norge. Kan det være av den grunn at de satt med nesen for mye i skolebøker og ikke deltok i samfunnet under studiene?
Intelligens, kan være så mangt...

Jeg vil sitere Ludvig Holberg:
"Kunnskap har liten verdi, om den ikke kan brukes til noe nyttig."