Traavik bruker lille Edvard som eksempel:
"Edvard er to år og ti måneder, og er tidlig språklig utviklet. Han har kunnet navnet på de fleste fargene i snart et år, han har klart å uttale den vanskelige kj-lyden enda lenger, og han kan formulere setninger som «Når du går, farmor, da blir jeg lei meg»."
Den lille gutten har gått i en god privat barnehage. I den private barnehagen brukte de ikke TRAS (Tidlig Registrering Av Språkvansker) på alle barna, men bruker det når de er i tvil om barnas språkutvikling. Når man har utdannede pedagoger i skolen, så mener også jeg at de må være skikket nok til å vurdere dette uten byråkratiets måleskjema. Full støtte herfra til Hilde Traavik!
Til høsten begynner lille Edvard i en ny, kommunal barnehage. Der testes alle barna om foreldrene ikke reserverer seg.
"Foreldre kan reservere seg mot at barna deres skal kartlegges. Det mener jeg de bør gjøre." - skriver Hilde Traavik.På grunn av byråkratenes krav til målinger av barna, så får pedagogene i skolen mindre tid til å gi ekstra språkstimulering til de barna som trenger det, da lærerne må bruke dyrebar tid på å tilfredsstille byråkratenes måle og skjemavelde. Jeg har selv sett det i skolen. Dyrebar undervisningstid blir sløst bort på dette tullet, for å tilfredsstille Kunnskapsdepartementet. Tid som kunne vært og burde vært brukt på elevene.
Hun avslutter kronikken med å spørre hvorfor politikerne pålegger lærere i barnehage og skole å gjennomføre denne massekartleggingen? For hun vil så gjerne ha et godt svar fra politikere fra ulike partier på dette spørsmålet, for hun forstår det ikke - enda hun har bak seg tredve år som lærer på barnetrinnet og femten år som underviser i lese- og skriveopplæring for fremtidige lærere.
Jeg anbefaler alle å lese hele kronikken Hilde Traavik skriver i Bergens Tidende.
Kommentarfelt under slike kronikker er ofte interessant lese.
I dette vil jeg trekke frem spesielt Norulv Øvrebottens kommentar til kronikken. Gjengitt i sin helhet her med Øvrebottens tillatelse:
"Godt spørsmål - fjern byråkratene som svarer
Politikere i Norge er ikke i stand til å svare på kloke spørsmål. De vet ikke en gang hva som foregår på grunnplanet. Hvor det snart er så mange tester, undersøkelser og forespørsler ovenfra, at offentlig ansatte har hendene fulle med å fylle ut dokumenter istedenfor å gjøre hva de skulle ha gjort.
Det dukker stadig opp flere direktorater. Som legger seg opp i hva forstandige folk holder på med. Særlig ansatte innen skole og helse er ille plaget. Alle blir fratatt motivasjonen av all rapporteringen.
Husk at stortingsrepresentanter blir yngre og yngre, og mange av dem drømmer om å skaffe seg nok yrkeserfaring fra nasjonalforsamlingen til at de kan bli rådgivere innen kommunikasjon for ledelsen i for eksempel Utdanningsdirektoratet eller liknende steder. Eller å skaffe seg en god betalt jobb innen den store floraen av statsfinansiert veldedighet i hovedstaden. De er alle mer eller mindre like og flokker seg sammen i hva som nå er blitt et politisk kartell. Hvor nye tanker har liten mulighet til å slippe inn.
Å spørre rikspolitikere om noe som helst har ikke noe for seg. For de kan ingenting. De bare later som. Så det blir byråkratiet som må svare. Det er også en form for sysselsetting. For byråkrater bruker mange dager på å svare. Selv på de enkleste spørsmål.
Den legendariske svenske industrilederen Percy Barnevik mislikte sterkt morselskap i konserner. De bare la seg opp i hva datterselskapene drev med, mente han, og de klusset alt til med sine stadige krav om rapporter og dokumentasjon. Som toppsjef gikk Percy Barnevik derfor drastisk fram på 80 og 90-tallet.
Da Barnevik tok over som konsernsjef i industriselskapet ABB i Sveits, tok han straks fram den store kniven og skar administrasjonen til beinet. Så den ikke skulle ødelegge for dem som skapte verdiene i selskapet. Fra før ledet han Asea like effektivt.
Med stor tillit til de ansatte på gulvet og de enkelte foretak, og med store kutt i byråkrati og papirvelde i morselskapene, økte aksjekursene i Asea og ABB med gjennomsnittlig 30 % i året i sytten år. Alt ble mer produktivt og lønnsomt. Dette var arbeidsplasser som folk likte.
Percy Barnevik var aldri en leder som satte sitt lys under en skjeppe. "Jag vill forandra världen" var tittelen på selvbiografien hans fra 2011.
Norge trenger også noen som vil forandre verden. Om ikke annet bare en liten del av den. For her til lands har det offentlige byråkratiet sporet fullstendig av, og det arbeider altfor ofte mot sin egen eksistensberettigelse. Det gjør mer skade enn gavn.
Hva skal vi med Utdanningsdirektoratet? Eller Politidirektoratet? Eller mange av de andre direktoratene?
Alle sammen skulle under en handlekraftig ledelse ha vært strøket fra statens organisasjonskart. De er dårlig ledet, har samlet en hel haug av middelmådige ansatte som ikke aner hvor skoen trykker, og gjør livet vanskelig for ellers høyt motiverte og dyktige ansatte som skal løse de daglige oppgavene ute i felten. Som er formålet for hvorfor de er til.
Edvard er altså to år og ti måneder, og han kan allerede formulere en såpass vanskelig setning som : «Når du går, farmor, da blir jeg lei meg». Likevel skal han kartlegges.
Hvem i ledelsen av et direktorat i Norge er i stand til å formulere noe liknende uten å måtte ha hjelp fra en dyr rådgiver innen kommunikasjon? La oss kartlegge det. Jeg tror ikke det er så veldig mange.
Så hva skal vi med dem? De gjør jo bare livet vanskeligere for alle som må ha noe med dem å gjøre."
Jeg kan vel i stor grad si meg enig i også Øvrebottens betraktninger om rikets tilstand på det byråkratiske feltet. Etter mitt syn har vi politikere som aldri burde vært politikere med makt da jeg ikke kan se de har noe å bidra med til befolkningen, og folk ute i næringslivet som burde skiftet plass med disse kunnskapsløse som må leie konsulenter for det minste forfatterskap. Men hvordan samfunnet da ville sett ut, om disse skulle gjort håndfast arbeid som de var nødt å levere på, det kan man bare spekulere om...
