Nasjonalromantikken gjenoppstår i kunsten

En kopp kaffe mens jeg filosoferer over historien og alle -ismene, som har vært i Europa.
Det er blitt veldig populært å strikke med Norges nasjonalfarger. I vinter har Mariusmønstret i blått, rødt og hvitt vært veldig populært. Gamle lusekofter er blitt kjempepopulært og det strikkes som aldri før rundt om i landet. Kjerringene har gått av huset etter garn i vinter, hvor butikker har vært tomme for fargene mange steder. Nå er det som tema i ulike grupper å strikke 17. mai-strikk, i nasjonalfargene. Folk er blitt veldig opptatt av ur-norske ting. Et gammelt symbol på nasjonalromatikken som oppstod under nasjonalismen, var da Tideman og Gude malte maleriet "Brudeferd over Hardanger". Tideman malte figurene og Gude malte landskapet. Det var veldig populært med slike nasjonalromantiske malerier i den tiden. Kvinner i forkle og skaut på setrene, hvor de stod med bukkehorn og lokket etter buskapen. En dyrkelse av den norske kulturen i kunsten. Det kan se ut som vi er der igjen, hvor det typisk norske blir trukket frem igjen i brukskunsten.
Når slike ønsker og behov dukker opp, kan man tolke det som om den norske befolkning ønsker å markere sin "ur-norske" kulturarv. Et savn, der den norske kultur er i ferd med å viskes ut av politikere. Jeg ønsker ikke å skrive "våre" politikere, for disse som nå herjer landet, de er ikke våre- det etniske folks politikere.

Norge i rødt, hvitt og blått.

Vi går mot mai og grunnlovsdagen. 

"Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett..."
Grunnlovsdagen, 17. mai, 1814

La oss kjenne friheten i Norge!
-la oss slippe å være slaver, rundstjålet og kuet av staten.