Velferden, sykehuskøene og AP-statlig styring

Jeg venter på en operasjon. 
Mitt tilfelle er ikke interessant, men prosessen bør være høyst interessant å ha kjennskap til for politikere. Det for å kunne rydde opp i tøvet som gjør at sykehuskøer stadig blir lengre og for å få vekk kaoset som de som styrer der forårsaker. Det er rett og slett mangel på logistikk! Det finnes ikke samhandling. Det viser min sak, noe jeg vil gi dere innblikk i, ikke for min skyld men for å gi et innblikk i ineffektiviteten som rår i statlig sykehus.

For at dere skal forstå må jeg nødvendigvis innom personlig inngrep. Det gjelder noe så enkelt som å fjerne en defekt eggstokk. Et dagkirurgisk inngrep, hvor jeg etter skrivet kan hoppe på tredemølle etter tre dager.
I forbindelse med ondet har jeg vært på sykehuset tre ganger. Blitt undersøkt av gynekologer samtlige. Samtlige ganger er det tatt alle blodprøver som må til, i tilfelle behov for hurtig inngrep. Siste gang var plagene så store at jeg var innom legevakten og ble påsatt venflon og klargjort for operasjon. Ultralyd ble foretatt. Smertene avtok og jeg ble sendt hjem. Fikk time til gynekolog igjen for vurdering og klargjøring for inngrep. Ny runde med ultralyd kun for å konstatere det samme som forrige gang, ny runde med samme blodprøver som ble foretatt de to forgående gangene.

Senere får jeg brev i posten at jeg må komme til ny konsulasjonstime for å snakke om operasjonen og ta prøver. Da ringet jeg sykehuset i fly forbannelse, for det går virkelig ikke an at de skal drive å ha inn folk så mange ganger for et så lite inngrep som er klargjort og avgjort mange ganger før. Det blir da stille noen dager.
Får så brev i posten om at de SKAL ha meg inn til en ny "forberedende" dag, altså ny konsultasjon før inngrepet som jeg har fått dato for, når skal skje.
På nytt ringer jeg sykehuset og gir klar beskjed om at de har snakket nok tøv og at jeg nå forlanger å komme rett inn på operasjonsbordet. De har allerede 3 sett med blodprøver de kan se tilbake på, som alle var som de skulle, altså fine! Intet hinder for noe som helt helsemessig som kan trenere en operasjon.
Det står at det er en overlege som skal vurdere meg i brevet jeg får. Jeg ER allerede vurdert av TO overleger! Hadde det vært hjernekirurgi eller noe som medfører store påkjenninger og komplikasjonsfarer så kunne jeg forstått, men i dette tilfellet dreier seg seg om en skarve eggstokk, som er så defekt at den ikke har noen misjon, annet enn plager! For kirurgene ikke verre inngrep enn for en vanlig person å klemme ut en kvise!
Anestesilegen vil ha noen ord med meg står det også i brevet. Han har helseskjema på meg så han kan se på forhånd, bare tull! For at de skal få gjort alt dette tøvet som de kaller forarbeid så må jeg påregne å bruke hele dagen står det videre i brevet.
Det må være mer fornuftige ting de har å gjøre på St.Olav enn å drive med slik svada. Jeg ER utredet hele tre ganger, og klar for operasjon!

Jeg får videre beskjed i brevet at jeg skal møte kl. 7.30 på operasjonsdagen. På ny står det at jeg må påregne at det kan bli en del venting denne dagen. Hva i huleste skal de vente på når man har fått et endelig operasjonstidspunkt? Med hele 4 konsultasjoner på forhånd, som de mener de trenger, så må de sannelig kunne greie å forholde seg til et tidspunkt!
Jeg har tidligere vært hos privat sykehus, Aleris, hvor jeg har kommet inn på minuttet for operative inngrep. Hvorfor er det så mye vanskeligere hos det statlige St. Olav??

Nå har vi stadig hørt svindleren av en statsminister uttale at Norge er et velferdssamfunn. Da er det verdt å merke seg at man som pasient er nødt å medbringe seg en matpakke, for ikke å sulte mens man er under slik behandling i sykehuset. Ikke så mye som et par brødskriver kan man få fra denne "velferden" der det er dagkirurgi og man blir sendt hjem få timer etter inngrepet. Jammen koster denne "velferden"!

Må denne inkompetente Stoltenbergregjeringen bli sparket ut av regjeringsposisjon, før jo heller!
De har neimen ingen ting å være stolt av. Skjemmes skulle de! Men sånn blir vel sykehusdriften når man setter inn ledelse på kammeraderi som er blitt et av varemerkene til Arbeiderpartiregjeringen.